Historien til Sportsklubben Herd
Det var den 20. august i 1932 det skjedde, på Riisehjørnet vest for Ålesund Kirke, eller nærmere bestemt på hjørnet av Giskegata og Aspegata. Her møttes en guttegjengen i framslengalderen, (14 – 16 år) Hans Fjørtoft; Oskar Øhlander, Olger Bolsø, Andrew Kringstad, Alfred Olsen, Malvin Sperre, Inge Sperre og Peder Lindhjem, alle guttene var bosatt i Giskegata eller en av nabogatene. Det er ikke helt klart hvem som kom med forslaget om å stifte klubb, men resultatet ble i hvert fall at sportsklubben Lyn så dagens lys. Hans Fjørtoft ble klubbens første formann, Olger Bolsø ble nestformann og Malvin Sperre ble sekretær og kasserer. Det med å starte klubb var ikke uvanlig, det fantes mange slike i byen, men vanligvis tok det ikke lang tid før de ble oppløst. Men ikke Lyn, klubben vokste fort, stadig nye medlemmer kom med, vil her nevne Karl Slinning og Bjarne Grønfur som begge kom til å bety mye for klubben. Karl, Kalla, som friidrettsutøver og trener i ulike idretter og Bjarne fast/selvskreven sekretær. Både Bjarne Grønfur og Karl Slinning ble begge utnevnt som æresmedlemmer i Herd, Grønfur var den første, Karl Slinning ble den andre. Guttene var utrolig aktive og deltok i all tenkelige idretter, i tillegg var det hyppig møtevirksomhet i ulike lokaler rundt om i byen, alltid skikkelig opplegg med program, med blant annet opplesning av en håndskrevet klubbavis ”Straffesparket”. I 1935 ble klubben opptatt i Landsforbundet for Norsk Idrett. Ifølge Sunnmørsposten av 31 okt. 1935, ble det på generalforsamlingen dagen før besluttet å gå til navneendring for å bli opptatt i Sunnmøre Fotballkrets. Grunnen til det var at Lyn (Oslo) og Gjøvik Lyn, allerede var registrert i Landsforbundet for Norsk Idrett. Resultatet av avstemmingen ble at en vedtok å endre navnet fra Lyn til Sportsklubben Herd. ”Herds formål skulle være å dyrke fotball, ski og friidrett, samt fremme et godt kameratskap.” For å bli tatt opp i Norges fotballforbund måtte en disponere bane, dette var ikke enkelt. Nørvebana var privat og den eneste bana i Ålesund den gangen, den fikk Herd ikke leiekontrakt på, men i 1937 mange måneder senere fikk klubben leie bane i Langevåg og dermed fikk Herd bli medlem av Norges fotballforbund. Første seriekampen spilte de 2 mai 1937 mot Langevåg IL, det ble tap 3 – 1.
Selvsagt ble det spilt fotball før dette. En fikk tidlig til en avtale med Emblem IL om bruk av deres bane hver onsdag og ofte søndag. Turen gikk med lastebil fra Riisehjørnet og hver av guttene betalte 50 øre pr tur. Jeg kunne sikkert dvele med en del av de oppnådde resultater, men det tar for lang tid. Skal bare nevne at i 1935 spilte Herd kamp mot Vestnes IL, resultatet ble 17 – 2 i Herd sin favør. Jeg vet ikke – kanskje dette er klubbrekord fortsatt. Herd har gjennom tidene vært svært oppfinnsom når det gjelder å finne på inntektsgivende arrangement. Kan nevne ”Kakken ” Ullahammer , han var en av drivkreftene i ”Showbuiness” en kabaret som de gjorde stor lykke med i by og på bygd. Herdos – Kalle Slinning, Einar Berg, Frank Tafjord, Kåre Willy Dahle, Kjell Guldbrandsen en gruppe unge menn som begeistert sitt publikum i de vanskelige krigsår og de påfølgende fredsår. De var kjent for sine akrobatiske øvelser utført atletisk og stilig.
Senere har klubben gjennom årene arrangert blant annet flåteball i søkk og kav, Tivoli i Torghallen i sildetida på 50 tallet, Sportsrevyen på Arbeideren i 1960, Ålesundsdager, arrangør av 17 maifeiring i bysentrum, nisseshow for å nevne noe. Etter at klubben sluttet med dansearrangement, loppemarked og bingo er det nå Herdcupen – 32 år gammel tradisjon som gir gode inntekter. Spilleautomatene gav også gode inntekter en tid, men politiske endringer reduserte inntektene.
Ettersom medlemmene var svært interessert i ski så leide klubben allerede i påsken 1933 en hytte på Emblemsfjellet. Tanken om en egen hytte var levende fra midt på 30 tallet, en stund var det snakk om Vaksvikfjellet, men det ble Ørskogfjellet. I 1939, mai det året kom Einar Klock i kontakt med Anton Eide på Sjøholt. Han skulle rive våningshuset som skulle kunne settes opp på bygslet tomt på Ørskogfjellet av Anton Eide. Saken ble styrebehandlet 25 mai 1939 og vedtatt av 36 frammøtte medlemmer. 7 måneder senere stod det første Herdtun (Herdhytta) ferdig. Det etter stor dugnadsinnsats, på sykkel fra Ålesund lørdagskveld med påfølgende arbeid det påfølgende døgn. Retur søndag ettermiddag til byen. Innvielsesfesten måtte utsettes pga. krigsutbruddet. Men 27 sep. 1940 ble hytta behørig innvidd, men klubben fikk ikke gleden av hytta mer enn ett år, den 16 nov 1941 kom tyskerne og overtok. Etter krigen overtok klubben en sterkt ramponert eiendom, men med iherdig innsats klarte en å bringe penger i kassa, som var slikke tom, en fikk den i såpass stand at den kunne brukes. Tanken om utvidelse kom opp allerede i 1946, men en kom ikke i gang med bygging av andre byggetrinn før i 1953, 3dje byggetrinn ble satt i gang i 1961. Da med plass til 40 personer i 4 og 6 mannsrom, med kjøkken, dagligstue, ”skirestaurant”, badstue, dusj, wc og peisestue. Hytta var veldig populær og velbrukt i de neste tiår, men interessen flatet ut, så det var vemodig men nødvendig da hytta ble solgt i 1982 for å realisere etablering av bane og klubbhus på Moa. Når det gjelder klubbhus kan jeg også nevne at Maskinistforeningen ble det inngått avtale med i 1963 og dette ble klubblokale noen år. I den perioden var også eldres gruppe aktiv. Med sine brigdekvelder. Også Avholdshjemmet ble ett kjært møtested for Herdmedlemmene i mer uformelle former. Frikirkespeiderene kjøpte hytta, men hva grunnen kan være vet ikke jeg, men Herdhytta brant ned på dagen, 20. august 1992, da Herd feiret 60 årsdag. Den ble gjenreist, men da som Speiderhytta.
Fotball har hele tiden vært hoved idretten i sportsklubben Herd, men enkelte perioder har merket seg ut, gullalderen med kvalikspill til 2 div i 1965, 66 og 68. Kvalikkamper som de fleste som deltok har prøvd å glemme. Ikke bare var det mange gode på banen, men også på sidelinja med blant andre Karsten Molværsmyr, Lars Høihjelle, Arne Valldal. Bak disse var det Bjarne Grønfur og Odd Arne Wiig som holdt i tømmene. Sikkert mange flere kunne nevnes. Etter hvert så ble det endel motgang, man rykket ned i 4 div i 1974 siden har A-laget gått litt opp, til 3 div i 1976, og en del ned. 70- 80 og 90 åra har klubben slitt med rekruttering til de eldre årsklasser, A-laget spesielt, men etter åpning av kunstgressbanen har Herd fått fram flere attraktive spillere både for Aafk og de øvrige byklubber og Hødd. Årets A-lag er meget ungt og dette er vel forklaringen på at det butter noe imot for tiden. Dame og jentefotballen lever i beste velgående, bedre enn på lenge. Noe skiftende interesse har det vært siden klubben startet med dame/jentefotball rundt 1980. Men denne gruppa har vist å sette sportsklubben Herd på kartet, på nittitallet gjorde damelaget seg bemerket, kretsmestre i 1994 i 4 div og opprykk til 3 div som en vant i 1995, dette laget spilte seg også opp i 2 div og videre til 1 div hvor laget hevdet seg bra med 5 plass i 1 div som det beste. I 2002 skulle Herd samarbeide med Fortuna og Hessa. Fortuna ble det ledende laget og samarbeidet strandet. Arne Olsen Husø, Tore Reite Larsen, Kjell Hove, med skiftende trenere må berømmes. Nå er Herd tilbake i 3 div og gjør det utmerket sammen med ett godt juniorlag. I 1995 vant damelaget Pondus cup i Danmark. Tradisjonen har blitt fulgt opp av årets pikelaget som tapte knepent finalen i Danacup, de samme jentene vant Norwaycup i 2005. Øvrige aldersbestemte gutteklasser har gjort det svært bra, guttelagene har blitt kretsmestre noen ganger og finalespill i fylkesmesterskapet med en seier og ett tap som resultat. Nå etter vi har fått kunstgresset har talentene fått anledning til å boltre seg. Både jenter og gutter 14 år spilte seg fram til semifinale i årets Norway cup. Hadde også ett guttelag i kvartfinalen. Dette skrevet til 75 årsdagen. Må også nevne Old-boys som i mange år gjorde AAFK rangen stridig som det beste laget i kretsen men alderen har krevet sitt, først var det 11-mannslag, så ble det syvmannslag og nå er det kun trening 3 gr. pr uke. Oppdaget forresten at gjennomsnittsalderen har falt betraktelig – 3 spillere født i 65 møter på trening, nå har snittet nærmet seg 55. Både dame og herrehåndballen fikk liv i klubben etter at Herd ble opptatt i Norges Håndballforbund i 1946, damene gjorde det ganske bra i årene deretter, men det var herrene som ble en dominerende klubb på 1950 tallet, det var Rollon som var utfordreren. En kamp på Utstillingsplassen som var kamparena kunne det møte opp ett tusentall tilskuere. Herrehåndballen tok seg en pause fra 1960, av ukjent grunn, men da våknet damene spesielt etter at Arne Bjørgengen kom med i klubben i 1966, de ble kretsmestre i 1967 etter at de slo Langevåg 10 – 6 i finalen. Damelaget døde sakte hen.
Så gjennoppstod herrehåndballen. I sesongen 68/69 ble de kretsmestre. Trening og kamper ble stort sett avviklet i Ørstahallen. I 1970 vant de den lokale serie og spilte kvalik. Mot Sverresborg som de slo og dermed 2 div. Rykket ned til 3 div etter en heller begredelig sesong i kamper mot Bergen og Stavangerlag. 0 poeng og store utgifter ble resultatet. Fortsatt var Ørstahallen hjemmebane. I 1973 fikk en forsterkninger samt at Steinar Teigen gjorde sitt inntog som trener. Denne sesongen kunne en også ta i bruk Fagerlihallen. Herd hevdet seg godt i 2 div de nærmeste årene. Laget rykket ned i 1977. De påfølgende år var det Ringen som hadde tatt over førersete i kretsen. Herd var degradert. I 1979 og 1980 og 1981 ble allikevel guttelagene kretsmestre . De neste sesongene viste det seg at vansker med rekruttering av ledere og trenere i tillegg til dårlig økonomi i klubben førte til at en trakk lagene. Dame /jentehåndballen ble først gjenopptatt på slutten av 70 tallet. Ikke de helt store resultatene, men meget sosialt. Enkelte resultat gledet. Det ble spilt håndball i klubben også etter århundreskiftet, i alle fall i aldersbestemte klasser, men nå ligger håndballaktiviteten nede. PÅ 80-tallet hadde klubben en meget aktiv volleyballgruppe, med både herre og damelag som gjorde seg meget godt bemerket – drivkreftene kom fra ytre bydel, noen hadde vært innom klubben tidligere i fotball/håndball. Det var en vennegjeng som gjennom sosial omgang og iherdig trening gjorde fine resultater i seriespillet. Hva som var grunnen til at gruppa forsvant var vel utferdstrang og studier.
I 1946 søkte sportsklubben Herd om opptagelse i Norges skiforbund. Før den tid arrangerte en klubbmesterskap, i 1937 ble det arrangert skistafett om Teddypokalen, den måtte vinne 3 ganger. Herd vant i 39, 40 og 46 (5 år forsvant med krigen). Trygg og Symra hadde hver sin aksje i pokalen. Den mest skarpskodde av våre medlemmer var vel Lars Høihjelle som ble klubbmester 6 ganger, siste gangen i 1955. Klubben gjorde seg bemerket også i hopp og alpint uten å nå helt opp på kretsplan. Skigruppa døde sakte hen på utover 60 tallet. Den siste som ønsket å starte for Herd var Bjarne Skutvik på 70 tallet, han ble bedt om å melde seg inn i Ålesundsskiklubb Den idretten vi, sportsklubben Herd, har mest å vise til er kanskje friidrett. I 1946 tok Herd 7 kretsmesterskapet som ble arrangert i Spjelkavik. Samme året deltok Karsten Godø og Gunnar Larsen i NM for junior. I seniormesterskapet samme år fikk vår Arthur Dybing sin første medalje, bronse i kulestøt. Året etter ble han norsk mester. Hans beste resultat oppnådde han i 1947, med 14,87 som var kretsrekord i mange år. I 1948 ble Gunnar Larsen norgesmester på 200 m under juniormesterskapet i Haugesund. Senere erobret han bronsemedalje i seniormesterskapet, 1949. Vår eminente trener Karl Slinning var drivkraften, han var langt kommet i nye treningsmetoder, han ble hedret allerede i 1949 med Norges Friidretts diplom for utmerket administrativt arbeide. I 1950 dukket også en ny stjerne opp, Ragnhild Sørum. Ho fikk to hederlige plasseringer i norgesmesterskapet, det året. I 1952 erobret Ragnhild 3 norske mesterskap på henholdsvis 60 m, 100m og 200 m. i 1953 tok hun 2 gull og 1 sølvmedalje.
Herdbladet så lyset i 1946, den tok over etter Straffespark den håndskrevne medlemsavisa som gikk inn i 1941. Det ble litt uregelmessig i det første tiår, men fra 1959 til ca. 1990 kom det ut 3 - 4 ganger i året. En skikkelig dokumentasjon om klubbens ve og vel. I tillegg ble det gitt ut bøker til 25 og 50 årsjubileum. Til 60 og 70 årsmarkeringene ble det utgitt aviser. Utover dette kan vårt æresmedlem Arne Valldal dokumentere det meste gjennom iherdig avisklipping både når det gjelder omtale og foto av klubbmedlemmer og klubb. Vi får se om en også kan få satt på papiret det som har skjedd de siste årene. Dameavdelingen ble stiftet i 1945, de tok mål av seg til å skaffe tilveie det som måtte trenges av husgeråd på Herdhytta. Det var 60 jenter på stiftingsmøte, hvor Lillemor Hovland ble valgt til leder og Randi Haavik Ostnes ble nestleder. I 1955 overrakte dameavdelingen fane til klubben. De hadde også en blomstringsgtid rundt 1963 da de også slapp til den unge, den gang Unni Glomseth som leder. Tidligere hadde hun innehatt hyttesjefjobben. Hun stoppet ikke der.
Etter at hun returnert til Ålesund i 1970 overtok hun formannsklubba i en fotballklubb som den første kvinne i Norge. Likeledes ble hun den første kvinne som møtte på ¨Norges fotballforbund sitt ting, året var 1973. Hun satt i en årrekke som styremedlem i Møre og Romsdalidrettskrets, 12 år, de siste årene som nestformann. Hun satt også en periode, og møtte som fast vararepresentant i Norges Idrettsforbunds styre. Det skrumpet inn men noen titalls damer som holdt koken med månedlige møter helt fram til 90 åra. Da Herdtun ble åpnet var DA på farten igjen – til innflyttingspresang ikke mindre ett piano. DA var representert i Hovedstyret. I 1984 kunne vi ta Herdtun i bruk for fullt. En ny hverdag for mange. Det ble til at vi satset på mye utleie den første tiden, noen røster ville ha det til at det ble mer ett samfunnshus enn klubbhus. Faktum er at hver eneste utleie i denne perioden på 80 – 90 tallet var nødvendig for å svare utgiftene. Klubben vokste trutt og godt, og med foreldreforening eller yngres avdeling etter hvert, klarte klubben å ta seg av de håpefulle fra Lerstad og Åse. Det var nok unger å ta av. Innen vi kom til Moa hadde vi en kummerlig tilværelse på Aspøya, med utetrening ved Aspøy skole og kamper på Nørvebana. Liten rekruttering og det faktum at Rollon og Aksla hadde funnet sine oaser gjorde ikke driften lettere. Også Herd måtte søke indre bydeler, først fant Jan Hoem ett guttelag/juniorlag – Fart som gav A-laget noe rekruttering, men vi måtte lenger inn. Lerstad en bydel som oppstod på begynnelsen av 70 åra ropte på aktivitet, så mange år før vi var fullt etablert på Moa, hadde gutter og etter hvert jenter sine treninger på Moabanene, etter hvert var det kun området hvor Herdtun i dag ligger som var tilgjengelig. Mange fra Åse skolekrets kom også til Herd, da Spjelkavik IL ikke maktet å ta seg av alle som kunne tenke seg å spille fotball.
Uten å gå i detaljer var datoen 5. januar 2005 viktig for Herd da måtte nemlig spillemiddelsøknaden være inne, dette holdt men klubben måtte få utsettelse på å dokumentere finansieringen til mars samme år. En kjempejobb ble nedlagt både når det gjaldt finansieringen og dugnaden som fulgte i kjølevannet. Her må nevnes Steinar Pedersen på driver, Magnulf Rise, Kåre Veddeng, Per Åse med flere. En kjempejobb ble utført. Uten Per Åse sin kjempeinnsats hadde hele prosjektet stoppet opp – dette ifølge Steinar Pedersen. Da bana var ferdig lå det 11 mål under kunstgress med undervarme på den tiden den største kunstgressflate i landet.
Etter at vi fikk dette anlegget har klubben vokst formidabelt. Det er sikkert mange jeg skulle ha nevnt, men for meg har det vært viktig å få lære å kjenne de som var med på å stifte klubben og i tillegg de som kom til og førte klubbånda videre gjennom de 80 år klubben har eksistert. Skal ikke trekke fram for mange navn, men Karsten Godø ble på mange måter den personen som klarest videreførte mye av det Herd stod for. Helt fra 1945 til begynnelsen av 80 åra var han i styret for klubben. Seks perioder som formann. I 1984 ble han utnevnt som æresmedlem samme året som han som leder av byggekomiteen kunne overlevere Herdtun til klubben. Han ville om han vare blant oss i dag, han døde 8 august 2002 , sagt at uten Per Westre (og Westrebygg), Karl Petter Slinning, Arne Valdal, Jan Ola Ringstad og Rolf Petterson hadde ikke bygging av Herdtun vært mulig.
I dag har klubben 6 gjenlevende æresmedlemer, Margit Svarstad, Jan Ola Ringstad, Steinar Pedersen, Johan Hole og Arne Aambakk.
Øvrige/tidligere æresmedlemmer Bjarne Grønfur, Karl Slinning, Karsten Godø, Arne Valdal og Per Aase er dessverre
gått bort.
Skrevet av
Johan Hole
Æresmedlem i Sportsklubben Herd
